Kirkens Bymisjon krever at regjeringen sikrer at alle i samfunnet får disse fire kravene dekket:
Rett til tak over hodet
Ingen skal måtte sove ute. Kirkens Bymisjon krever at alle skal få bo under verdige forhold, og føle seg trygge når man legger seg.
Rett til skole, aktivitet eller jobb for ungdom
All ungdom mellom 14–24 år må gis tilbud om jobb, aktivitet eller skole. Kirkens Bymisjon krever at ungdom som ikke er i ordinær skolegang gis rett til en kvalifiserende aktivitet og oppfølging. Hurdalsplattformen sier at «alle som kan og vil jobbe, skal få mulighet til det».
Rett til helsehjelp
I dag er det oppholdsstatus som bestemmer hvilken helsehjelp du får. Kirkens Bymisjon krever at alle gis nødvendig helsehjelp, som vi er forpliktet til gjennom menneskerettighetene.
Rett til et sikkerhetsnett som fungerer
Det norske velferdssystemet må hjelpe folk inn, i stedet for å skyve dem ut. Det offentlige hjelpeapparatet må se enkeltmennesket, og jobbe for å bedre levekårene til mennesker i sårbare situasjoner. Barn må ivaretas.
Vi krever et velferdssystem som ikke svikter når det trengs som mest.
Kortene vi har laget inneholder historier fra virkeligheten, som viser til urimelig praksis, urettferdig behandling, diskriminering og svikt i det norske velferdssystemet.
Les mer om hvor sjanseløs man kan bli i møte med systemet i sakene under.
Hæ? Hvis dette er rett, er noe virkelig galt!
Kirkens Bymisjon og Røde Kors driver Helsesenteret for papirløse migranter i Oslo og i Bergen. Sammen ber vi om at regjeringen sikrer en praksis der alle gis nødvendig helsehjelp, som vi er forpliktet til gjennom menneskerettighetene og vår egen forskrift.
I dag er det ofte oppholdsstatus som bestemmer hvilken helsehjelp du får, og det er tilfeldig fra sykehus til sykehus. Hvis dette er rett, er noe virkelig galt. Det står om menneskers liv, som Hussein og «Hassans» tragiske historier viser.
«Norske myndigheter har unnlatt å ta ansvar for mennesker som oppholder seg i Norge».
Faksimile av debattinnlegg, Dagsavisen 08/07/21
Alle som oppholder seg i Norge har «rett til helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente», ifølge Forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket. På tross av dette har flere papirløse migranter dødd i Norge etter å ha blitt nektet livsnødvendig behandling.
«Hassan» i kampanjefilmen er en av dem. En annen er 62 år gamle Hussein Abdollahi. Han døde i 2020 i Telemark, etter å ha blitt nektet behandling for kreft. Han var papirløs migrant og ureturnerbar asylsøker, og hadde bodd i Norge i 16 år.
Hussein (62) er en av flere papirløse migranter som har dødd av kreft i Norge, fordi han ikke har fått behandling i tide.
Papirløse dør fordi de nektes kreftbehandling
I dag er det ingen ordninger som sikrer at alle mennesker kan få sove innendørs i Norge. Til tross for at vi har en menneskerettslig forpliktelse til å tilby tak over hodet til alle som befinner seg på norsk jord, ifølge Den europeiske sosialpakt, artikkel 31. Slik forklarer Kirkens Bymisjons jurist, Mari Seilskjær, situasjonen:
«Maria» (48) ble skrevet ut av sykehus etter operasjon uten et sted å bo. Hennes tilfelle er ikke unikt.
Utskrives fra sykehus til gata
Vi krever at alle får tak over hodet
Det var i vinter at «Maria» fikk kinnbenet knust etter et fall i en trapp. Fire dager etter operasjonen ble hun skrevet ut av sykehuset med beskjed om å hvile, selv om hun ikke hadde noe sted å bo. Hun hadde hodepine, var svimmel og fikk hevelser i ansiktet.
Det finnes akuttovernattinger, som blant annet Kirkens Bymisjon driver. Men de er få, og plassene tildeles ved loddtrekning. «Maria» var heldig, og fikk husrom og bistand da hun tok kontakt med Kirkens Bymisjon.
Men ingen skal måtte sove ute. Støtt oss i kravet om at alle skal få bo under verdige forhold, og føle seg trygge når man legger seg.
Blir sykere
«AAP skal sikre deg inntekt i perioder du på grunn av sykdom eller skade har behov for hjelp fra Nav for å komme i arbeid», forklarer Nav på sine nettsider. AAP sikrer inntekt, men er ikke nok til å leve av.
Summen Christine får utbetalt gjør at hun lever under fattigdomsgrensen.
– Jeg forstår at det skal lønne seg å jobbe, men de laveste ytelsene må ikke være så lave at de gjør folk sykere, mener hun.
Les om hvordan Christine lever på under 15.000 kroner i måneden.
Faksimile av artikkel, NRK 23/08/21
– De laveste satsene er så lave at de ikke gir økonomisk trygghet, mener Christine, som er utdannet sosiolog.
Hun får mellom 12.000 og 13.000 kroner i måneden i støtte fra Nav. Det skal dekke husleie og livsopphold. 8000 kroner går til husleie. Resten av pengene skal dekke strøm, mat, klær, internett, forsikring og transport. Det blir lite igjen til uforutsette utgifter, som for eksempel tannlegebesøk.
– Jeg tror alle ønsker å bidra. Da må man ha stønadsordninger som setter folk i stand til det, sier Christine Strandmann.
Christine Strandmann (45) ble permittert i 2020, og fikk arbeidsavklaringspenger (AAP) i støtte fra Nav. Summen hun får utbetalt gjør at hun må leve i fattigdom.
Lave stønader gir liv i fattigdom
Mange barn påvirkes økonomisk når foreldre må sone. Domfelte mister sin inntekt som del av straffegjennomføringen, men familiens utgifter – husleie, lån, barnehage, fritidsaktiviteter – løper som normalt. I dag er systemet slik at den gjenværende forelderen ikke regnes som enslig forsørger i soningstiden, men kan søke om utvidet barnetrygd dersom soning varer mer enn seks måneder.
Etter mye om og men fikk «Nora» innvilget utvidet barnetrygd. Men om hun og barna ønsket å besøke far i fengselet, måtte hun kutte i andre utgifter for å ha råd til togbilletter. Reisestøtte fikk hun ikke, fordi hun mottok studielån, som ble regnet som inntekt. Kirkens Bymisjon krever at det offentlige hjelpeapparatet må se enkeltmennesket, og jobbe for å bedre levekårene til mennesker i sårbare situasjoner. Barn må ivaretas.
Mange tusen barn og unge har en mamma eller pappa i fengsel eller hjemmesoning. Hvordan er det å miste en trygg barndom? Se filmen om vår chattetjeneste ifengsel.no for barn og unge:
Student og trebarnsmor «Nora» sto igjen som eneforsørger da far til barna måtte sone i fengsel i tre år. Hun søkte om utvidet barnetrygd, men fikk avslag.
Barn lider økonomisk når foreldre må i fengsel
Ved behov for akutt hjelp fra Nav må man i dag ringe sentralbordet, som setter deg over til saksbehandler. I 85 % av disse tilfellene er det ingen som tar telefonen, ifølge en ny undersøkelse fra Helsetilsynet i 70 kommuner. Man kan få tilbud om å bli oppringt når saksbehandleren får tid, men dette kan ta opptil flere døgn.
Helsetilsynet konkluderer med at brukere kan stå uten nødvendig hjelp til ting som mat, varme og bolig over lengre perioder, dersom de ikke kan benytte seg av Navs digitale løsninger.
Ønsker man å møte opp fysisk på et Nav-kontor, kan det noen steder være umulig. Undersøkelsen viser at:
- 49 av 70 Nav-kontorer hadde under 7 timers åpningstid i uken for ikke-avtalte besøk.
- 11 kontorer var ikke åpne for besøk i det hele tatt.
Etter flere ringerunder med Nav, kommunene og bydelen, fikk «Espen» avtalt et møte med ruskonsulenten. Hun skulle nøste opp i hvem saksbehandleren i Nav var, men først om to uker. Når de to ukene hadde gått, fikk «Espen» vite at møtet ble utsatt to uker til.
Nav, som skulle bli «en dør inn», har for mange blitt en labyrint. Kirkens Bymisjon bistår hvert år flere tusen personer i kontakt med Nav og det norske velferdssystemet, blant annet gjennom Gatejuristen. Jurist Ragnhild Rafdal forteller her om deres erfaringer:
«Espen» trengte hjelp til bolig, men fikk ikke kontakt med saksbehandler før etter fire uker.
Navs utilgjengelighet – et alvorlig problem
Flere papirløse kvinner som har født, får i etterkant tilsendt sykehusregninger på flere hundretusen kroner, til tross for at loven er tydelig på at sykehuset skal dekke kostnaden dersom pasienten ikke kan betale. Likevel er det store forskjeller på hvordan papirløse gravide møtes på norske sykehus. Det gjør at mange kvinner ikke tør å oppsøke helsevesenet, selv i nødsituasjoner.
En papirløs kvinne fikk tilsendt inkassokrav på 250.000 kroner etter å ha født på Haukeland sykehus i 2020. En sum hun ikke var i stand til å betale.
Faksimile av artikkel, Klassekampen 22/05/21
Papirløse får hundretusener i fødselsregning
Erik sper på uføretrygden og opplever mestring og mening i hverdagen gjennom et tilrettelagt jobbtilbud. Flere andre uføre deltar også i arbeid, tilpasset arbeidsevne og helse. Men det er svært begrenset hva Erik og andre i samme situasjon kan tjene før trygden kuttes.
Personer som er uføretrygdet, men som ønsker å jobbe litt, får avkorting i sin trygd dersom de tjener mer enn 0,4 G.
Det betyr at man som uføretrygdet bare kan tjene litt over 40.000 kroner i året før det blir kuttet i stønaden. Derfor velger de heller lediggang, selv om de opplever mening og fellesskap ved å jobbe.
Kirkens Bymisjon krever at personer som mottar uføretrygd bør kunne tjene 1 G, ikke bare 0,4 G som i dag. Hurdalsplattformen sier at «alle som kan og vil jobbe, skal få mulighet til det».
Se hvilken betydning arbeidet har for Erik:
Erik er ufør og har behov for et fellesskap gjennom noen timer jobb i uka. Men grensen for hva han kan tjene før trygden kuttes, gjør at han ikke kan bidra så mye som han vil.
Strenge inntekstregler hindrer uføretrygdede i å bidra
Det koster mye å ha lite. Test hvordan det er å leve som fattig i Norge. Prøv Kirkens Bymisjons fattigdomskalkulator.
Over 115.000 barn lever i fattigdom. De kommer fra ulike hjem og bor i de fleste nabolag. Selv med en fulltidsjobb i kommunen var startlønnen til «Hanna» så lav at hun og hennes tre barn måtte leve i fattigdom. Likevel oppfylte hun ikke kravene til å få økonomisk støtte.
Kirkens Bymisjon krever at det offentlige hjelpeapparatet ser enkeltmennesket, og jobber for å bedre levekårene til mennesker i sårbare situasjoner. Barn må ivaretas.
Å mangle penger i verdens rikeste land er dyrt. Grunnleggende behov som mat, klær og bolig, blir påvirket av fattigdommen. I tillegg er det et stort tabu, og mange føler seg skamfulle over å være i en slik situasjon.
Trebarnsmor «Hanna» tjente for mye til å ha krav på bistand, ifølge Nav. Hun var fattig, men ikke fattig nok.
Ikke fattig nok til støtte – rammer barna
Ungdom som av ulike grunner strever med å fullføre videregående skole, opplever ofte å stå alene. Derfor krever Kirkens Bymisjon at ungdom som ikke er i ordinær skolegang gis rett til en kvalifiserende aktivitet og oppfølging.
Anniken slet med sosial angst og depresjon første året på videregående skole. Ofte kvidde hun seg så mye til å gå inn i klasserommet, at hun ble sittende i gangen den første timen. Legebesøk og dyre egenandeler for å få gyldig skolefravær ble til slutt en kamp som 16-åringen ikke maktet. Like før jul fikk hun beskjed om å ta hele skoleåret på nytt, grunnet for høyt ugyldig fravær.
Slik opplevde Anniken det å måtte avbryte etter knapt et halvt år i første klasse på videregående:
Anniken måtte slutte på videregående etter et halvt år. Oppfølgingen hun fikk var mangelfull.
Ungdom som dropper ut av skole står alene
Kontaktinformasjonen vil slettes etter at vi har overlevert kravene og listen med signaturer til regjeringen.
Ja, jeg støtter oppropet og krever et velferdssystem som ikke svikter når det trengs som mest.
Skriv under!
Kirkens Bymisjon ønsker å bidra til forståelse og kjennskap om urettferdighet som mennesker i samfunnet vårt opplever.
Historiene vi har samlet er et utgangspunkt for videre samtale, og vi håper de bidrar til engasjement for politisk endring.
Vi mener at vi må slutte å snakke om at folk faller utenfor, når det i realiteten handler om at velferdssystemet vårt ikke gir plass til alle.
Hva kan du gjøre?
- Støtt oppropet! Skriv under våre krav til regjeringen.
- Spre budskapet! Del kampanjefilmene i sosiale medier.
- Inviter til spillkveld! Spill brettspill med våre digitale spillkort.
Hvorfor kampanje?
Kirkens Bymisjon © 2022 | Personvern