– Sønnen vår ble behandlet som et trassig barn, ikke som et barn med psykisk lidelse.

Mobbing førte til at sønnen vår ikke klarte å gå på skolen. Det endte med en lovstridig melding til barnevernet.

I september 2022 skjedde det vi lenge har håpet på: Barne- og familieminister Kjersti Toppe beklaget overfor foreldre som har opplevd at skolen har sendt melding til barnevernet uten at vilkårene for meldeplikt er oppfylt. Såkalte bekymringsmeldinger basert på høyt skolefravær, der fraværet skyldes skoleangst, ble trukket fram som eksempel. «Det de har blitt utsatt for, har vært en stor feil», sa Toppe.

Vi er én av mange familier som er preget av denne feilen. Sønnen vår utviklet skoleangst etter å ha blitt utsatt for vold og mobbing på skolen. Ingen bestrider at mobbingen fant sted. Vi valgte til slutt å la ham begynne på en ny skole, i håp om at miljøskiftet ville løse problemet. Den nye skolen var godt informert om skoleangsten og årsaken. Likevel ble sønnen vår og vi møtt på en måte som vitnet om manglende kompetanse både på skoleangst og regelverk.

Barn som lider av skoleangst, ufrivillig skolefravær, opplever ofte sterk angst i møte med det fysiske skoleområdet. Første besøk på den nye skolen, der jeg som mor var med, begynte og endte slik: Sønnen vår fikk panikkanfall. Da han ville løpe ut, ble han holdt tilbake med makt av skolepersonellet. «Her på skolen har vi lover og regler og her er vi strenge. Du skal følge reglene de andre barna må følge», sa avdelingsleder. Sønnen vår ble med andre ord behandlet som et trassig barn, ikke som et barn med psykisk lidelse.

Både kommunepsykologen og det øvrige hjelpeapparatet reagerte kraftig på skolens tilnærming. Deres vurdering var at tilbakeføring til skolen måtte skje i et tempo som var tilpasset guttens behov. I motsatt fall kunne det forverre tilstanden hans. Skolen forventet på sin side fullt oppmøte fra dag én, uten å forstå at dette var som å be en person med brukket ben om å løpe maraton.

Samtidig informerte skolen tidlig om at høyt fravær kunne medføre melding til barnevernet. Det forbauset oss, ettersom årsaken til fraværet i dette tilfellet var kjent og dokumentert med legeerklæring. Ikke minst la det et stort stress og press på hele familien, for episoden under det første skolebesøket gjorde sønnen vår mer utrygg enn han allerede var. Angsten for skolen forverret seg.

I månedene som fulgte, ble vi stadig mer forundret over skolens praksis. Helsefaglige anbefalinger ble ignorert, fordi skolen etter eget sigende ikke hadde mulighet til å følge dem. Tiltak som fungerte ble avsluttet. Samhandling mellom skole og helseinstanser, som loven stiller krav om når et barn sliter psykisk, eksisterte knapt. Det siste var et gjennomgående problem i hele kommunen, konkluderte statsforvalteren.

Da skolefraværet vedvarte og vi stadig etterspurte samsvar mellom helsefaglige råd og tiltak på skolen, ble vi beskyldt for å være krevende å samarbeide med. Der anbefalingene ble justert i takt med vår sønns reaksjoner, ble vi beskyldt for å være uforutsigbare. Etter hvert mistet vi siste rest av tillit til skolen, en tillit som allerede var svekket fra starten, da skolen truet med barnevernet dersom fraværet vedvarte.

Meldingen ble til slutt sendt. «Bekymringen er hovedsakelig knyttet til at han ikke har vært under opplæring på lang tid», står det der. Videre står det at samarbeidet med hjemmet er krevende, og at vår mistillit til skolen påvirker guttens mulighet til å motta opplæring. Som om tillit kan påtvinges, framfor å være oppnådd og fortjent.

Dette var altså grunnlaget for meldingen, tross Sivilombudets og Utdanningsdirektoratets klare uttalelse: Et vanskelig samarbeid mellom skole og hjem gir ikke grunnlag for melding til barnevernet. Det gjør heller ikke høyt skolefravær alene, og aller minst fravær grunnet skoleangst som følge av mobbing og feil skolen selv er skyld i. Vi gjorde ikke annet enn å forholde oss til helsefaglige råd.

En barnevernsundersøkelse er svært belastende, privatlivet blir invadert. Situasjonen var krevende nok fra før. Vi har likevel ingenting å utsette på selve barnevernet, som konkluderte slik: «Vårt inntrykk er at det er foreldrene som har kjempet med nebb og klør for at deres sønn skal få den hjelpen han trenger, slik at han kan komme tilbake til skolen på en trygg måte».

Statsforvalteren kunne ikke se at noen av vilkårene for meldeplikt var oppfylt i vår sak, likevel har skolen aldri beklaget. Etter all urett var Toppes beklagelse derfor kjærkommen.

Redaksjonen er kjent med familiens identitet og har gjennomgått alle dokumenter i saken.

En fortelling av foreldre til et barn med ufrivillig skolefravær.
Illustrasjon: desillustrert.no/Helene Brox (Magasinet BY 01/2023)