Ubehandlet sykdom, mobbing og lærere som ikke forsto. – Jeg insisterer på å kalle det omsorgssvikt, sier komiker og forfatter Sofie Frøysaa.

«Men hun klarer jo å være med i elevrådet, der engasjerer hun seg. Da handler det vel bare om å ta seg sammen og komme til timene også». Møtet på skolen begynte godt og i tråd med agendaen: Hvordan hjelpe Sofie? Brått ligner det mer en rettsprosess. Hun, sytten år gamle Sofie Frøysaa, sitter på tiltalebenken – anklaget for unnasluntring og for å prøve å sanke sympati og forståelse på falskt grunnlag, slik moren senere beskriver det.

«Ta seg sammen». Den kvinnelige læreren er hektisk og oppgitt i stemmen idet hun lar ordene falle. Mistroen har tilsynelatende romstert i henne en stund, nå slipper hun den løs i rommet der også assisterende rektor, PPT og andre lærere er til stede.

Sofie prøver å holde gråten på avstand, men tårene presser på. Hvordan formidle dette som til dels har vært en gåte også for henne selv; at det er dager da hun ikke makter å nærme seg skolebygningen uten å bli dårlig? At det er dager da noe inni henne raser sammen, dager, mange dager, der behovet for å gjemme seg for alt og alle tar overhånd? Hvordan forklare at det ikke er mer hun heller vil enn å være på skolen, at hun mer enn alt vil være med de andre, men at hun ofte ikke får det til? Hun plasserer en finger ved øyet, blunker og blunker. Moren rekker henne et tørkepapir.

– Forfatteren av boka «Skolen er ikke for alle, men den kan bli det» sier det godt, synes jeg: Skolen er laget for utadvendte, friske barn. Barn som fungerer sosialt, barn som tør å rekke opp hånda. Selv var jeg veldig flink på ungdomsskolen, gjorde alt jeg skulle og var sosial. På videregående forverret de psykiske problemene mine seg, fordi hjelpen uteble. Og da var ikke skolen for meg lenger. At jeg hadde vært så flink og pliktoppfyllende, at jeg var ressurssterk, ble nå brukt mot meg. Var det litt vondt i viljen, kanskje?

Hun er rak i ryggen og fri i blikket her hun sitter blant epletrærne i hagen bak Josefines Vertshus. Om en time skal hun på scenen for å teste materialet til sitt nye soloshow. Sofie Frøysaa, mine damer og herrer. Komiker, forfatter, foredragsholder og samfunnsdebattant. For øvrig utdannet lærer. Scenen over er skildret i boka hennes «Alt bra?», som hun har skrevet sammen med moren Ellen Frøysaa.

Det er rart med det – hvordan tilliten til livet øker når man vet om unge mennesker som har slitt; barn og ungdom som har falt utenfor, og som likevel har klart seg mer enn godt i voksen alder. Det er underlig å tenke på at mennesket som for øyeblikket sitter foran oss er det samme mennesket som en gang tilbragte hele skoledager under dyna, forknytt og redd. Redd for at hun aldri vil klare å fullføre videregående. Redd for at bestevenninnen vil glemme henne helt. Redd for at kvisene, som hun bruker fem morgentimer på å sminke over, aldri vil forsvinne. Redd for at hun aldri vil få seg kjæreste. Redd for at psykologen vil gi henne opp. Redd for at hun aldri kommer til å bli noe. Ikke minst er hun redd for at elevene i den nye klassen skal se ticsene hennes og «spørre hva som skjer med trynet» hennes, som hun skriver i dagboka.

– På en måte er det vel en såkalt solskinnshistorie. På den annen side gikk det fjorten år fra vi oppsøkte helsevesenet til jeg fikk riktig diagnose. De første symptomene på den ene diagnosen oppsto da jeg var åtte. Så da tok det faktisk tjueto år, da.

«Uvaner», har de kalt ticsene hennes i familien. Hun vokser dem sikkert av seg, ble det sagt da hun var liten. På videregående har de tvert imot tiltatt; de ufrivillige grimasene, hodekastene og kremtelydene. Kampen for å holde ticsene tilbake, sliter henne ut.

En annen plage som tidvis har fulgt henne siden barndommen, er følelsen hun ikke har annet navn for enn den vonde følelsen. Hun ble kjent med den da hun som åtteåring flyttet med mor og bror til Sinsen, bort fra slekt, venner og trygg sørlandsidyll. Moren gjør stadig omsorgsfulle forsøk på å få henne til å beskrive følelsen, men hun finner ikke ordene. Som mor forstår Ellen likevel at datteren hennes mistrives sterkt. Løsningen blir å flytte til Bærum, der Sofie har en venninne. Det blir gode år. Den vonde følelsen holder seg stort sett på avstand.

Men leieprisene tvinger dem etter hvert videre, denne gangen til Nesodden. Sofie lengter intenst tilbake til Bærum. Som ny jente i syvendeklasse, er hun utsatt. Det går ikke lang tid før ulveflokken samler seg til angrep. «Ranglefitte», «stankelbein». Senere, når formene har begynt å komme: «Knullbar så lenge du har en pose over hodet». Egg og råtne epler på vindusruta hjemme. Det er gutter som står for mobbingen, en hel gjeng. Slag og spark fra en av dem må hun også tåle.

– Det var ikke mobbingen i seg selv som var verst. Det verste var alle som så på, spesielt lærere og andre voksne som avfeide det: «Ja, men nå må ikke du være så hårsår». «Han prøver sikkert bare å flørte, du vet jo hvordan gutter er».

På videregående har den vonde følelsen fått godt fotfeste. Hun prøver å kontrollere den gjennom bestemte handlinger: Trykker nøyaktig åtte ganger på såpedispenseren. Vasker og støvsuger rommet sitt hver bidige dag, to ganger daglig om så. Det blir aldri rent nok. Av og til fantaserer hun om å vrenge kroppen fra innsiden ut og bade den i antibac.

Den vonde følelsen er festet til tanker som skremmer henne, tanker som truer med å bli til virkelighet. Som da hun var åtte og plutselig fikk en impuls om å klippe av seg alt håret, og gjemte saksa på toppen av kjøleskapet for å unngå det. Først i voksen alder forstår hun at denne følelsen har et navn.

Ingen på skolen forstår hva som foregår inni henne. Ingen stiller spørsmålene som kanskje kunne bragt det fram i lyset heller. I stedet sender skolen gjentatte varsler: Varsler om nedsatt ordenskarakter på grunn av fraværet. Varsler om stryk i alle fag. «Skjerp dere, nå går framtiden hennes i vasken», leser mor Ellen mellom linjene. «Det er egentlig ingen nåde for meg nå», skriver Sofie i dagboka.

«Ta deg sammen»

– At begrepet «skolevegring» har satt seg, er symptomatisk for tilnærmingen man har til problemet, mener jeg, for det legger ansvaret på individet framfor systemet. Jeg insisterer på å kalle det systemsvikt eller omsorgssvikt, og da tenker jeg både på skolen og helsevesenet. Selv opplevde jeg jo systemsvikt begge steder.

Gang på gang ringer moren skolen for å forklare situasjonen: At Sofie sliter psykisk, at hun venter på innkalling til BUP. Svaret hun får er at Sofie må forholde seg til reglene på lik linje med de andre. Det er mange unge som har problemer, og skulle alle få gyldig fravær de dagene de ikke føler seg i form, ville det vært få elever i klasserommene. Sofie er ressurssterk og flink, sier kontaktlæreren, men hun må komme på skolen og levere oppgavene. Det må hun bare.

De har ventet i syv uker da innkallingen til BUP kommer. Endelig skal Sofie utredes, endelig skal hun få hjelp, tenker moren. Psykologen oppfordrer Sofie til å begynne med sang og teater igjen, og til å bli mer sosial. Men det er jo nettopp det hun ikke får til. Igjen er spørsmålene uegnet til å trekke den vonde følelsen ut av mørket.

Etter fire utredningstimer kommer brevet: «Vi har vurdert pasienten. Hun er sterk både sosialt og intellektuelt. Svært moden for alderen. Har et rikt ordforråd og god kommunikasjonsevne.» Konklusjon: «Vi kan ikke se behov for videre behandling.» For mor Ellen er det som å få et knyttneveslag i magen. Det er da vel for pokker ingen IQ-test de har bedt om? Sofie har ikke blitt bedre, tvert imot blir hun stadig verre. Hva gjør de nå?

Blikket hennes, Sofies, får en ekstra varme i seg når hun snakker om moren.

– I en av mammas tekster beskriver hun en episode der jeg ber henne forlate rommet mitt. Hun blir sittende. Det var sterkt å lese, for det sier alt om staminaen og morskjærligheten hennes, og betydningen av å ikke gi opp barnet ditt eller andre du er glad i. Selv om de avviser deg, må du ikke avvise dem tilbake. Det er noe av det jeg har tenkt mest på i denne prosessen; alle de som ikke er så heldige å ha ressurssterke foreldre, barn som er overlatt til seg selv. Av og til får jeg meldinger fra barn som forteller at de ikke har noen å snakke med. Det finnes ikke noe mer hjerteskjærende enn det. Jeg hadde tross alt mamma. Og Bjørn Erik.

Bjørn Erik. Favorittlæreren hennes fra ungdomsskolen. En lærer som spilte på lag med elevene og hadde kontroll på klassen. Den eneste læreren som konfronterte plageåndene hennes. Det var en sorg å miste ham da hun begynte på videregående. Hun visste ikke da at han på et tidspunkt skal komme inn i livet hennes igjen, og at det skal bli et vendepunkt.

Før dette tar mor Ellen en radikal avgjørelse. Etter varsel på varsel fra skolen, søvnløse netter og dager fylt av avmakt, frustrasjon og frykt, kommer tanken til henne, klar som dagen: Nok er nok. Sofie skal slippe å bekymre seg for skolen. Hun skal i det hele tatt få slippe å tenke på den resten av skoleåret, som det er to måneder igjen av. Hun kan slutte og heller begynne på nytt neste år, hvis hun vil. Helsen hennes kommer først.

– Vi vet jo fra undersøkelser at barn med psykiske lidelser, spesielt nevrolidelser, strever mer enn andre med ufrivillig skolefravær. Også barn som opplever ensomhet, mobbing og utenforskap. Jeg kunne krysse av alle boksene. Kan skrive under på alt.

Etter sommerferien begynner Sofie i førsteklasse på videregående for andre gang. Det går fint i starten. Hun blir valgt til elevrådsleder og engasjerer seg i mobbeproblematikk, noe som gir henne mestringsfølelse. Leverer oppgaver innen tidsfristen. Men etter hvert kommer fraværsdagene. De kan komme etter et akneutbrudd som trigger angsten for stygge kommentarer. De kan komme etter en søvnfattig natt, som gjør det vanskeligere å holde ticsene tilbake når hun er på skolen. Og hun vil for alt i verden unngå at folk i den nye klassen skal oppdage dem.

En ny psykolog er omsider koblet inn, etter at den første så seg ferdig med saken. Denne gangen tar Sofie mot til seg og forteller om den vonde følelsen – tvangstankene. Hun forklarer så godt hun kan; at de er vanskelige å styre, at hun kan bli redd for egne tanker. Nevner hårklipp-impulsen og saksa hun la på kjøleskapet da hun var åtte som eksempel.

– Han avviste det fullstendig: «Hva om du bare ikke tenker på det?». Resultatet var at jeg lukket meg og tenkte at jeg aldri burde sagt dette høyt, at jeg aldri skulle si dette høyt igjen. Feilmedisineringen det resulterte i, er helt horribelt å tenke på.

Psykologen konkluderer med ADHD, som skal vise seg å være feil. Diagnosen og det økende fraværet fører uansett til at skolen innkaller til møte for å lage en oppfølgingsplan. Det er nå den kvinnelige læreren ikke klarer å holde seg lenger: Når Sofie evner å være elevrådsleder, klarer hun vel å komme seg til timene også? En kollega nikker i enighet.

Men det sitter en annen lærer ved bordet denne dagen: Bjørn Erik. Han har begynt som lærer ved videregående. Det var med overveldende glede hun oppdaget det da hun startet på nytt; at hun skal ha ham i engelsk og historie som på ungdomsskolen. «Miss Sophie», har han pleid å kalle henne. De snakket sammen den første dagen, i storefri. Hvorfor droppet hun ut i førsteklasse? ville Bjørn Erik vite. Ble hun fortsatt utsatt for ekle kommentarer? «Ingen skal få plage deg, Miss Sophie», forsikret han til slutt. «Not on my watch».

Nå tar han ordet. Understreker at Sofie trenger forståelse, ikke mistillit, at elevrådsengasjementet hennes er utelukkende positivt, og at han gjerne kan være støttelærer for henne. Ordene hans gjør at noe endelig løsner i henne.

Bjørn Eriks første spørsmål er hvordan hun har det, og hvordan han best kan hjelpe og tilrettelegge for at hun skal oppnå de obligatoriske målene. Sammen legger de en plan.

– Det hjalp enormt da jeg fikk lov til å komme når som helst mellom halv ni og ni på morgenen, at det ikke ble ført fravær for den første halvtimen. Og at jeg fikk lov til å jobbe hjemme de dagene jeg hadde behov for det. For jeg ønsket jo å gå på skolen, og det skjønte Bjørn Erik. Bare dét fjernet en stor byrde fra skuldrene mine.

I samme periode settes hun på ulike typer ADHD-medisin i tur og orden. Samtlige gir henne kraftige bivirkninger. Ticsene øker i hyppighet og styrke, nye tics kommer til. Det skremmer henne. Ellen har vært i tvil om ADHD-diagnosen. Får ikke kartet til å stemme helt med terrenget, selv om tics kan være en tilleggsvanske hos mennesker med ADHD.

– Mamma skriver mye om at hun er ikke psykolog og heller ikke vil leke psykolog ved å sette diagnoser. Samtidig må hun stole på sin egen opplevelse og det hun har observert gjennom mange år. Det var tøft å lese pasientjournalen og se svart på hvitt hvordan hun blir med inn i behandlingsrommene og forteller hva hun har sett og ser. At jeg har tvangstanker, at jeg strever med rigiditet og ritualer. Gjentatte ganger sier hun innstendig at hun tror jeg har Tourettes. Likevel konkluderes det med noe annet. Man må jo lytte til foreldrene, som kjenner barna. I noen tilfeller hender det at foreldrene blir overstyrende, men de må også tas på alvor, og det må man regne med at fagpersoner klarer å skille mellom.

Da Sofie fyller 18 og blir overført fra BUP til DPS, blir hun utredet på nytt. Mor har hatt rett hele veien: Sofie har ikke ADHD, hun har Tourettes. Feilmedisineringen avsluttes.

«Eleven har hatt en svært positiv utvikling dette skoleåret», oppsummerer skolen det siste året. «Hun har et bedre oppmøte, hun har levert det meste av oppgaver, og deltar på prøver. Hun sier selv at hun er mye mer motivert og at hun opplever at det går mye bedre i de fleste fag».

Først da hun har fylt tretti, stilles den andre diagnosen: OCD – tvangslidelse. Omsider får Sofie hjelpen hun trenger.

«Jeg blir redd når jeg tenker på hvordan det hadde blitt dersom Bjørn Erik ikke tilfeldigvis hadde jobbet på skolen. Om Sofie bare måtte forholde seg til faglærere som trodde at dersom man tok seg sammen og skjerpet seg, ville det vonde forsvinne», skriver mor i boka. Sofie ser nærmest overrasket ut over spørsmålet som trenger seg på:

– Har noen tatt kontakt for å beklage etter at boka kom ut?

– Det er faktisk første gang jeg blir spurt om det. Nei, ingen har kontaktet meg for å beklage.

Et spørsmål hun oftere får, er hva hun tenker at Bjørn Erik gjorde riktig. Svaret er såre enkelt, sier hun da.

– Han lyttet til meg, stilte spørsmål og tok meg på alvor. «Hva kan jeg gjøre for deg? Hva trenger du? Hvordan kan vi sammen finne en plan som fungerer?».

«Skulle bare mangle, jeg gjorde jo ikke noe annet enn det som lå i stillingsfunksjonen min, Sofie», pleier Bjørn Erik å si når hun roser ham opp i skyene. «Det var ikke noe hokuspokus, ingen magi. Men det som skjedde, var magisk.»

Om Sofie Frøysaa

• Født i 1989.
• Opprinnelig utdannet grunnskolelærer, men jobber som komiker og foredragsholder.
• Utga boka «Jenteloven» sammen med Ulrikke Falch i 2018.
• Boka «Alt bra?», utgitt i 2023, er Frøysaas og morens historie om ufrivillig skolefravær, psykisk sykdom og det å være pårørende.

Tekst: Ylve Gudheim. Foto: Torstein Ihle (Magasinet BY 03/2023)

Kirkens Bymisjon krever at skolefravær må kartlegges slik at alle barn sikres den oppfølgingen de har rett på.

Les flere saker om temaet